Lofoten

Skreien, grunnlaget for alt

Hver vinter, fra januar til april, vandrer den kjønnsmodne torsken, skreien, fra Barentshavet ned til Vestfjorden for å gyte. Ordet «skrei» kommer av norrønt og betyr omtrent «den som vandrer». Vannet rundt Lofoten har akkurat riktig temperatur og strømforhold, og derfor har fisken kommet hit hvert år så lenge noen kan huske. Dette er Lofotfisket, verdens eldste kjente sesongfiske i stor skala.

Vikingtiden: tørrfisk som «gull»

Allerede i vikingtiden var Lofoten et maktsentrum. På Borg i Vestvågøy er det funnet restene av det største vikinghuset som er kjent, et høvdingsete på over 80 meter. Makten var bygget på fisken.

Nøkkelen var tørrfisken. Skreien ble hengt på hjeller og tørket i den kalde, tørre vårluften, uten salt. Resultatet var en fisk som holdt seg i årevis, var lett å frakte og inneholdt mye protein. Den var perfekt proviant på lange sjøreiser, og mange mener at den gjorde vikingenes lange ferder mulig. Egils saga forteller om høvdingen Torolv Kveldulvsson, som på 800-tallet sendte tørrfisk fra Nord-Norge til England, og det regnes som et av de tidligste sporene av eksport.

På 1100-tallet ble Vågar, ved dagens Kabelvåg, den første byen i Nord-Norge. Kong Øystein Magnusson skal ha latt bygge kirke og boder for fiskerne her rundt 1120, og det regnes ofte som opphavet til rorbuene.

Middelalderen: Bergen og Hansaen

Fra 1200-tallet gikk tørrfisken i stor grad sørover til Bergen med nordlandsjekter. Fra rundt midten av 1300-tallet hadde tyske kjøpmenn fra Hansaforbundet sitt kontor på Bryggen i Bergen. De kjøpte tørrfisk og solgte den videre til hele Nord-Europa, til byer som Lübeck, London og Flandern. Til gjengjeld fikk nordlendingene korn, som de ikke kunne dyrke nok av selv.

Den katolske kirken var en viktig drivkraft. Katolikkene hadde mange fastedager der kjøtt var forbudt, men fisk var tillatt. Det skapte en enorm etterspørsel etter fisk som kunne lagres og fraktes. Tørrfisk ble en av Norges viktigste eksportvarer, og gjorde Bergen til en av Nordens rikeste byer.

Italia og den venetianske skipbrudne

En berømt historie er fra 1432. Den venetianske kjøpmannen Pietro Querini forliste og drev i land på Røst ytterst i Lofoten. Han og mannskapet ble tatt godt imot av øyboerne og ble der i flere måneder. Da han kom hjem til Venezia, tok han med seg tørrfisk, og slik fikk italienerne en smak som har holdt seg til i dag. Retter som baccalà alla vicentina og stoccafisso lages fortsatt av tørrfisk fra Lofoten, og Italia er fremdeles et av de viktigste markedene.

1600–1800-tallet: klippfisk og vekst

Etter reformasjonen falt noe av etterspørselen i Nord-Europa, men nye markeder vokste fram i Sør-Europa. Der ble også klippfisk, saltet og tørket torsk, svært populær, særlig i Spania og Portugal (bacalhau). Det er fra denne tradisjonen bacalaoen kommer – den kjente gryta med klippfisk, tomat, løk og potet som i dag er like kjent på norske kjøkken som i Portugal og Spania. Mye av skreien fra Lofoten ble derfor også saltet.

På 1800-tallet vokste fisket kraftig. Rundt 1890-årene kunne over 30 000 fiskere samles i Lofoten hver vinter, fra hele kysten. De bodde trangt i rorbuer som de leide av væreierne. Væreierne eide ofte både rorbuene, landingsstedene og handelen, og mange fiskere havnet i gjeld til dem. For å skape ro og orden på havet kom Lofotloven i 1857, som regulerte hvor og hvordan det kunne fiskes.

Motsetningene mellom små fiskere og nye dampskip med store redskaper kom til utbrudd i Trollfjordslaget i 1890. Der ble dampskipseiere som hadde stengt Trollfjorden for å kreve betaling, presset ut av hundrevis av fiskere i åpne båter. Slaget er blitt et symbol på fiskernes kamp for rettigheter.

1900-tallet: motorer, fiskerlag og kriser

Utover 1900-tallet fikk båtene motor, og fisket ble mer effektivt. I 1938 kom Råfiskloven, som ga fiskerne rett til å organisere førstehåndssalget gjennom Norges Råfisklag. Det sikret fiskerne minstepriser og gjorde dem mindre avhengige av oppkjøperne.

Etter andre verdenskrig kom et nytt og overraskende marked: Nigeria. Under Biafra-krigen på slutten av 1960-tallet ble tørrfisk sendt som nødhjelp, og proteinrik norsk tørrfisk ble en del av matkulturen. Den kalles okporoko og er fortsatt en viktig vare, særlig hodene, som ofte eksporteres til Vest-Afrika.

På slutten av 1980-tallet kollapset torskebestanden på grunn av overfiske. Det førte til strenge kvoter og et nytt samarbeid med Russland om forvaltningen av torsken i Barentshavet. Bestanden tok seg opp igjen, men viser hvor sårbart fisket er.

I dag

I dag er Lofotfisket fortsatt levende. Hver vinter kommer fiskebåtene, og hjellene fylles med skrei. Tørrfisk fra Lofoten har vært beskyttet som geografisk betegnelse siden 2007, på samme måte som parmaskinke eller champagne. Hovedmarkedene er Italia og Nigeria, og i de siste årene har Kina blitt et av de aller største markedene for norsk tørrfisk – mye går blant annet til hotellkjøkken og hotpot-restauranter. Klippfisk og fersk skrei går også til resten av Europa.

Samtidig står fisket overfor nye utfordringer. De siste årene har torskebestanden igjen gått ned, og kvotene er kuttet kraftig, noe som merkes godt i fiskeværene. Samarbeidet med Russland om forvaltningen er også blitt mer komplisert etter krigen i Ukraina.

Lofoten har også fått nye næringer. Oppdrettslaks er blitt en stor eksportvare, og turismen har eksplodert. Mange av de gamle rorbuene leies i dag ut til turister fra hele verden. Samtidig har det vært en lang politisk strid om oljeleting utenfor Lofoten og Vesterålen, der mange har ment at fisket og naturen er viktigere enn oljen. Så langt har området vært holdt utenfor petroleumsvirksomhet.

Oppsummert

Fra vikinghøvdingen på Borg til containerskip til Lagos har Lofoten vært koblet til verden gjennom én fisk. Skreien har gitt makt, rikdom, konflikter og matkultur i mange land, og den er fortsatt hjertet i Lofoten.