Livet i Tromsø

Leserhistorie · 30. september 2026 · @Tom

Brødrene fra Andamsøya

Guttene ved havet

På Andamsøya var havet det første guttene hørte om morgenen og det siste de hørte om kvelden. Det slo mot steinene nedenfor huset, det drog i naustdøra når vinden kom, og det bestemte om det ble mat på bordet.

Ibert og Jens vokste opp som brødre gjør på en øy langt mot nord. De lærte å ro før de lærte å lese skikkelig. De kjente hver skjær og hver grunne rundt øya, og de visste hvor seien sto om høsten og hvor det var lurt å sette garn. Om vinteren var det mørkt nesten hele døgnet, og da lyste lampene fra husene som små prikker langs stranda.

De voksne snakket mye om fisket. Om Lofoten, om Finnmark, om skuter som kom hjem med god fangst og om dem som ikke kom hjem. Guttene satt på kjøkkenbenken og lyttet. Havet ga, men havet tok også, og det lærte de tidlig.

Når de var små, var de ofte i fjæra sammen. Den ene var gjerne den som gikk først ut på de glatte steinene, den andre den som ropte at det var for langt. Slik er det ofte med brødre. De kranglet og lo, delte på arbeidet og passet på hverandre. Ingen av dem visste da hvor forskjellige veier livet skulle ta dem, eller hvor langt ut i verden havet skulle føre dem.

To veier ut på havet

Da de ble voksne, gikk begge til sjøs. Det var nesten ikke noe annet valg, og ingen av dem ønsket seg noe annet heller.

Jens ble fiskeskipper. Han fulgte fiskens år: skreien i Lofoten om vinteren, loddetorsken i Finnmark om våren, sei og sild når sommeren og høsten kom. Han hadde ansvar for båten og for mannskapet, og han visste at hver avgjørelse om vær og vind kunne bety liv eller død. Han var en mann som kom hjem igjen, gang på gang, med lukt av sjø i klærne og salt i skjegget.

Ibert dro lenger. Han gikk i Ishavet, med selfangstskutene som seilte fra Tromsø mot Vesterisen, Kvitsjøen og isen ved Grønland og Jan Mayen. Han ble skytter, og etter hvert skipper. I flere år førte han skuta «Ringsel». Han lærte seg å lese isen, å kjenne når den åpnet seg og når den var farlig, og han lærte å kjenne skutene og hva de tålte.

Brødrene så hverandre sjeldnere nå. Den ene var ute på fiskefeltene langs kysten, den andre borte i isen i måneder. Men når de møttes hjemme, hadde de mye å fortelle hverandre. Om fangst og om vær. Om båter og om folk. Havet var fortsatt det som bandt dem sammen.

Påsken 1952

Våren 1952 var Ibert førsteskytter om bord på «Arild». De lå i Vesterisen, langt vest, sammen med flere andre skuter. Blant dem var «Brattind», «Vårglimt» og «Ringsel», den skuta Ibert selv hadde vært skipper på i så mange år. Han kjente den godt. Han kjente sikkert mange av dem som var om bord også.

I påskedagene begynte barometeret å falle. Vinden økte, og det ble til en orkan. Skutene søkte ly bak isen, men isen smuldret opp. Ibert sto og så på været, og han var sikker i sin sak: dette var mer enn «Ringsel» kunne tåle. Det er tungt å vite noe slikt og ikke kunne gjøre noe med det.

«Arild» hadde en sterk motor, sterkere enn de andre. Skipper Werner Wilhelmsen presset skuta opp mot vinden, bort fra det åpne vannet. Gjennom sjøroket fikk mannskapet et glimt av «Vårglimt», presset mot et isflak, og av «Brattind», som allerede lå med slagside. Så forsvant de i været. Ingen om bord på «Arild» så de andre skutene igjen.

Ferden sørover mot Island var vill. En brottsjø tok to mann over bord. Den ene ble reddet fordi han var festet til skuta, og sjøen kastet ham om bord igjen. Den andre, Oluf Kaspersen, skipperens svigerfar, kom ikke tilbake. Den 8. april kom «Arild» inn til Island, nesten som et vrak.

Da forsto alle hva som hadde skjedd. Fem skuter var borte: «Brattind», «Ringsel» og «Vårglimt» fra Troms, «Buskø» og «Pels» fra Møre. 78 mann var savnet.

Fra Island fikk Ibert en ny oppgave. Han ble rådgiver for flyene som lette etter skutene. Han kjente isen, han kjente skutene og han visste hvor de hadde ligget. Dag etter dag gikk letingen. Men havet ga ingenting tilbake.

Hjem igjen

Hjemme i Troms hadde nyheten spredt seg. I hus langs hele kysten ventet folk på beskjed. 44 av de savnede var fra Troms, og nesten alle kjente noen som var borte.

Jens må ha kjent på det samme som så mange andre den våren: redselen før han visste, og lettelsen da beskjeden kom om at «Arild» var kommet inn til Island, og at Ibert levde.

Da Ibert kom hjem, var han den samme og likevel ikke. Han hadde sett ting som var vanskelige å sette ord på. Kanskje satt brødrene sammen en kveld, slik de hadde gjort da de var gutter på Andamsøya. Kanskje snakket de ikke så mye. Mellom to sjøfolk trengs det ikke alltid mange ord. Jens visste hva havet kunne gjøre. Han hadde selv stått på dekk i uvær og tenkt på dem der hjemme.

Det de begge visste, uten å si det høyt, var at det kunne ha vært en av dem. Det var bare en sterkere motor og et klokt skippervalg som skilte «Arild» fra de fem som ble borte.

Havet slapp dem aldri

Ibert kunne ha sluttet. Mange ville ha forstått det. Men han dro tilbake til Ishavet. I 1958 var han skipper på den gamle skuta «Maiblomsten», og det året mønstret en femten år gammel skårunge på hos ham. Mange år senere husket gutten fortsatt navnet på skipperen sin. Slik gikk kunnskapen videre, fra de gamle til de unge, om isen, om været og om respekten for havet.

Jens fortsatte som fiskeskipper, år etter år, sesong etter sesong. Lofoten, Finnmark, hjem igjen. Det var et hardt liv, men det var et liv som ga mat til familien og arbeid til mannskapet.

På 1960-tallet bodde Ibert i Hansjordnesgata i Tromsø, i byen der så mange ishavsskuter hadde hatt sin hjemmehavn. Men i tankene var nok Andamsøya aldri langt unna. Det var der det hele begynte: to gutter i fjæra, med havet foran seg.

I dag er det barnebarna og oldebarna som bærer historien videre. Den handler om to brødre som valgte havet, om en påske da havet tok så mye, og om en familie som kom fra en liten øy langt mot nord.